Hjem fra Paris
av Per Hovdenakk

Bjarne Røtterud deler året mellom Paris og landlige trakter i Norge. Vinteren i et komprimert storbyliv, - sommeren i et landskap med vidt utsyn og høy himmel.

Med debututstillingen i 1967, plasserte Bjarne Røtterud seg sentralt i kretsen av unge kunstnere som i 1960-årene arbeidet fram en fornyelse av norsk kunst et "abstrakt" billeduttrykk basert på fransk 1930- og 1940-talls maleri.

Omtrent rett etter debututstillingen dro Bjarne Røtterud til Paris, hvor han siden har bodd. Og mens hans norske kolleger forholdt seg til sine franske forbilder på avstand, via utstillinger, tidsskrifter og lynvisitter til København og Paris, ble Bjarne Røtterud allerede tidlig i 1970-årene en aktiv deltaker i det parisiske kunstliv. Med en rekke utstillinger høstet han fine kritikker, som pekte på hans forankring i nordiske kunsttradisjoner. Slik norske kritikere festet seg ved franske impulser da han først etter mange år igjen stilte ut i Norge.

Selvsagt er både Norge og Frankrike tilstede i bildene. Det norske ved referanser til landskap og natur, det franske til arkitektur og "urbane" form-elementer. Det raffinerte og kompliserte i komposisjon og fargebruk.

I flere omganger har han levert "hvite" bilder, hvor billedrommet dirrer av lysskimmer i lyse pastelltoner, hvor rommet defineres av kornete pastose partier. Disse bildene er blitt sammenlignet med Kåre Tveters lyse landskaper. Men mens Kåre Tveter bygger bildene på konkrete landskaper i en langt drevet abstraksjonsprosess, viser Røtteruds bilder til gjenstandsløse anelser, fornemmelser, minnelser og assosiasjoner som finner sitt språk i selve maleprosessen.

I de seneste bildene, malt i 2006 og 2007, har Bjarne Røtterud vekslet til et mer saftig og sterkere fargespråk som kan legges inn i former forrest i bildet. Dermed aktiveres og åpnes billedrommet på nye måter.

Røtteruds bilder er mer kompliserte enn det som sees ved første blikk. De bygger på en særegen syntese av analyse og intuisjon, og en sjelden beherskelse av maleriets tekniske og estetiske kvaliteter.

Sett over tid, er Røtteruds kunstnerskap preget av høyst personlige grep i et rendyrket og raffinert billedspråk. Men også av en rolig utforskning av nye muligheter, nye erkjennelser.

Per Hovdenakk

En mester i lys
av Tove Gravdal - Nekrolog

Bjarne Røtterud malte frem ro til rastløse sjeler i en støyende verden.

Lørdag 12. mars sluknet lyset. En av Norges fremste abstrakte malere, og den mest beskjedne av dem, Bjarne Røtterud, døde i hjembygden Nannestad. I et par år allerede hadde det vært umulig for ham å male. Da han mistet grepet om penselen, mistet livet sin mening for den kompromissløse kunstneren, og døden ble et nytt mysterium å trenge inn i.

Jeg møtte Bjarne og hans livsledsager Christine Baumann i Paris i mai 1995. Jeg intervjuet ham om et nytt, stort oppdrag – utsmykning av et sykehus i Clichy. Jeg visste lite om kunst, forsto enda mindre av abstrakt kunst, men Bjarne inviterte meg inn i sin verden av linjer, lys og farger. Han var på slutten av en helt lys periode da, hadde laget bilder som så hvite ut, før du så nærmere etter og oppdaget alle fargene.
Jeg tilbragte mange Paris-kvelder hos Bjarne og Christine. Ofte etter en travel journalistdag, full av politikk, byråkrati, jakt på intervjuobjekter. Opp fra metroen på République-plassen, ned travle rue du Temple, inn bak gitterdørene i heisen, opp i fjerde etasje og inn i en annen verden. Ro, sjelefred. Først i atelieret med et glass i hånden foran nymalte bilder Bjarne gledet seg til å vise frem. Så ved bordet med Christines velsmakende mat. Kunst, latter, ettertanke, lange samtaler, føde for sjelen og for kroppen. Jeg gikk alltid velsignet derfra.

Bjarne fullførte Statens Kunstakademi i 1959. I årene etterpå beveget han seg bort fra det figurative, som han behersket aldeles utmerket, til et stadig mer abstrakt uttrykk. Allerede på slutten av 1960-tallet laget han bilder som ser forbløffende moderne ut. Vi så det på en privat, retrospektiv utstilling han laget til 70-årsdagen i 1999 og senere på Galleri Galtung-Huser i Oslo i 2006. Over fem tiår utviklet han en særegen teknikk: stringent, men likevel lekende. Enkel, og uhyre avansert.
Fra 1969 bodde Bjarne i Paris. Det var et slags nomadeliv; vinteren i Frankrike, sommeren i Norge på Breen gård på Romerike. Livet var viet kunsten, fullt og helt. Bjarne tok aldri telefonen, og brydde seg ikke om å selge bilder. Han kunne ha sultet foran lerretet om ikke Christine hadde sørget for mat og stått for alle de praktiske gjøremål som selv et kunstnerliv er fullt av.

Tilsynelatende var han uberørt av verden rundt, aldri pålogget nettet, og fordypet i et upolitisk og meditativt kunstuttrykk. Men det er ikke helt sant. Da bildene ble skarpere og mer fargerike på etterjulsvinteren i 1996, spurte jeg om han var blitt påvirket av de store demonstrasjonene som hadde herjet utenfor vinduene i rue du Temple. «Kanskje det,» svarte Bjarne. Han visste ikke hvor motivene kom fra. Han malte fra hjertet og behersket sine teknikker med fullkommenhet. Bildene fikk enkle titler: Vårlys, Stille natt, Ved kilden. Og selv om bildene er helt nonfigurative, trenger de frem til all slags mennesker. «Det der er jo en foss,» konstaterte en fireåring da han så på det helt lyse bildet som henger på veggen hjemme hos meg. «Så klart det er en foss,» smilte Bjarne da jeg brakte reaksjonen videre. Og så minnet han meg om at vi alle var abstrakte kunstnere en gang. Noen streker på et papir, og så: «Se, tante! Ser du ikke at det er en elefant?»
I Paris, Oslo, Bergen, Tromsø, Namsos, på Romerike og flere andre steder hadde Bjarne utstillinger i alle de årene han malte. På 1970-tallet deltok han årlig på Høstutstillingen i Grand Palais i Paris. Han ble lagt merke til, men fikk ikke den oppmerksomheten han fortjente. Han var lite selv-promoverende. Å intervjue ham krevde tid og evne til å høre mer enn han sa. Bjarne foretrakk å si det han hadde på hjertet ved hjelp av bildene sine. Men flere vil komme til å oppdage Bjarne Røtterud. Han etterlater seg en stor og unik samling bilder med evig gyldighet. Behovet for kunst som tvinger frem ro og meditasjon, blir ikke mindre når støyen rundt oss aldri avtar. Sist vi var sammen, i august, var malerens minne blitt uskarpt, og penselen lå tørr i atelieret på Breen gård. Men vi så på bilder, bladde i skisser fra 1940-tallet; en skigard, en langrennsløper, morens ansikt. Beundret Husvegger i Paris og Poetens hus fra seks tiår senere. Til det siste ville Bjarne dele med meg sitt rom for ettertenksomhet. Skål, Bjarne! Jeg hever et glass rødvin for deg, og vinen er fransk, selvsagt. Det er et slikt glass som du kunne nyte med intens glede. Takk for at jeg fikk dele kunsten og vinen med deg.

Tove Gravdal
Nekrolog i Morgenbladet 18. mars 2011.

Bjarne Røtterud Portrett

www.bjarnerotterud.no